Sportssjefen er idrettens mest misforståtte rolle

I en klubbhverdag der resultatene skal leveres lørdag, budsjettet godkjennes tirsdag og foreldre forventer svar samme kveld, finnes én person som ofte blir stående mellom alle disse kravene: sportssjefen.
Noen steder er sportssjefen den som setter opp treningsplaner og fordeler banetider. Andre steder er rollen mer strategisk: ansvar for spillerutvikling, trenerkompetanse, rekruttering og klubbens sportslige identitet. Like fullt blir stillingen ofte beskrevet som om den skulle være en forstørret trenerjobb. Det er her misforståelsen starter.
En sportssjef er sjelden bare en fagperson med fløyte i lomma. Rollen er like mye oversettelse mellom ulike interesser. Styret vil ha stabilitet og økonomisk kontroll. Utøvere vil ha muligheter. Foreldre vil ha trygghet og rettferdighet. Trenere vil ha handlefrihet. Media, når det finnes, vil ha svar på hvorfor laget taper, hvem som skal spille, og hva klubben egentlig står for.
Det gjør sportssjefen til en slags diplomat med faglig ryggrad. Valgene er nesten aldri rene sportslige valg. Å satse på en ung trener kan være riktig på sikt, men utålmodige omgivelser vil gjerne ha resultater nå. Å gi flere ungdommer plass kan styrke klubben, men samtidig skape uro i en førstelagsstall. Å holde fast ved en utviklingsmodell kan være klokt, selv når tabellen sier noe annet.
Derfor er den viktigste egenskapen ikke alltid den mest synlige: evnen til å forklare hvorfor klubben gjør som den gjør. En god sportssjef må kunne forsvare beslutninger uten å gjøre dem enkle. Idrett er følelser, og følelser gjør at folk ofte ønsker raske svar. Men langsiktig arbeid krever ofte at noen tåler å bli misforstått en stund.
Samtidig er det lett å gi rollen for mye ære eller for mye skyld. I mange klubber er sportssjefen avhengig av frivillige, begrensede ressurser og beslutninger som egentlig tas andre steder. Da blir stillingen en test på om organisasjonen faktisk mener alvor med det den kaller sportslig satsing. Hvis sportssjefen skal mene noe om trenerutvikling, men ikke får tid til å følge opp trenerne, blir tittelen mer dekorasjon enn funksjon.
Kanskje er det derfor rollen varierer så mye fra klubb til klubb. I én sammenheng kan sportssjefen være den som holder orden på cuper og påmeldinger. I en annen er vedkommende ansvarlig for hvordan hele klubben tenker trening, læring og verdier. Begge deler kan være ekte arbeid, men det krever at styret, trenerne og medlemmene vet hva de ber om.
Det beste en klubb kan gjøre før den ansetter eller utnevner en sportssjef, er derfor ikke å lete etter en imponerende CV. Det er å bli enig om hva slags autoritet rollen skal ha. Hvem bestemmer over laguttak? Hvem eier utviklingsplanen? Hva skjer når resultatene svikter? Uten slike avklaringer blir sportssjefen ofte den som får ansvar uten makt.
Idretten liker å snakke om tydelige roller på banen. Men utenfor banen er bildet mer uklart. Kanskje er det nettopp derfor sportssjefen fortjener mer oppmerksomhet enn stillingen vanligvis får. Ikke som en mellomløsning når trenerkabalen ikke går opp, men som en person som kan binde sammen det klubben sier den vil være, med det den faktisk gjør hver uke.