Espen på dansesportens scene

Den høsten Espen kom inn på dansegolvet, fulgte et åpent spørsmål fra mange: Hvorfor bryte den kjente rammen for å utfordre seg selv i det uforutsigbare? Danseprogrammer som denne har en egen underliggende drivkraft enn ren underholdning. De avslører en sjelden side ved kjente personer utenfor deres opprinnelige styrkeområder. For publikum åpner det et vindu til en mer menneskelig og utsatt versjon.
Programmet fungerer som en sosial laboratorium. De normale reglene for hvordan samfunnet definerer suksess og feil, presses utover sine grenser. Publikum kaller ”tiåringer” som medlidende dommere, selv om kommentarfeltlatertelse ofte får til motstridende syn på selve kjerneverdien. Skyves denne personen utenfor sin komfortsone tilstrekkelig til at vi ser nervene? Skal de kun dominere med sin allerede beviste talent eller også akseptere kritikk for tilfeldige valg?
Det ligger en morsom kompleksitet her. Flere vil at kjendisen skal stråle, men samtidig fanger mislykningene uforholdsmessig mye interesse. Grunnen til dette skyldes kanskje at programmet bidrar til en underbevist balansegang i publikums psyke: vi ønsker bekreftelse på at de bedre enn oss, men ikke så mye at avstand uroverkommelige. Tap er menneskelig, triumf er suksesshistorie – det sekvensielle gir oss både identifikasjon og sjelelig rekreasjon.
Informasjonen vi har peker på at for deltagerne selv handler eksperimenter utenfor egne komfortområder ofte om en søken etter tilbakebetaling. De som stiger opp fra profesjonelt kunstnerisk bakgrunn, utlegger programmet som en nedgradering til underholdning? Tvetydigheten blir større ofte gjennom ALL sin karriere; en fra kunstnerverdenen som tar plass på dansescena må balansere mellom året ved høykulturen og populariserte sjanger, forsøkte de å ikke knekke under dette.
Dommenes kommentarer under overgangen fra lind til hiphop, eller fra standard til latin, er kultursosiale kommentarer i seg selv. Skeptisismen over at forskningsinstitutt evner paso doble eller at en skuespiller mottar en ny lærdannelse i salsa er viktige øyeblikks i programmet. De avslører en ukjent ramme for kunstytringens status, visned deres nåtidige entusiasme hos tannlege som overraskes med sine egne bevegelser på dansegolvet.
Ved vinnermordet er det lett å miste seg i festen og konfettien. Men det er egentlig i de mindre elegante øyeblikkene, de som står på grensen til pinlig eller uberegnelig – det gir programmet sitt egentlig universelle drivstoff. Dansepodiet reiser øyeblikk alvorlig. Hva det avslører er ikke kun musikalitet eller koordinasjonsevne – det avdekker oppriktigheten ved å forsøke uten garanti for å bli godkjent.