Når en lokalavis blir landsdelens stemme – historien om Sandnesposten

En torsdag i 1956 sto det første eksemplaret av Sandnesposten i butikkhyllene på Jæren. Trykksvarten var fremdeles litt våt, og forsiden bar et sort-hvitt-bilde av ordføreren som nettopp hadde klippet snoren på det nye kulturhuset. Ingen visste den gang at dette skulle bli mer enn «bare» en ny avis i en by som allerede hadde to. Den skulle bli en samtalepartner i kjøkkenbenker, en stemme for de unge som ville ut av oljebyen, og et sted der små annonser for høner og brukte trillebårer fant kjøpere før Finn.no fantes.
Fra garasje til redaksjon
De første årene ble avisen laget i et nedlagt bakeri i Lura. Redaktør Arne Klausen hadde lånt 8 000 kroner av svogeren og kjøpt en brukt Heidelberg-offsetmaskin som stod mellom melboller og rustne bakebrett. Journalistene – to lærlinger og en pensjonert lærer – skrev på skrivemaskiner som måtte dekkes med plast hver gang det begynte å regne, for taket lekket. Likevel klarte de å lage 24 sider hver fredag, og opplaget vokste fra 900 til 4 500 på under to år. Grunnen var enkel: de skrev om folk, ikke om systemer. Når en gårdbruker i Forsand fikk slaktet sin første gris alene, var det førstesidestoff. Når ungdomsskolen satte opp «Karius og Baktus» i gymsalen, fikk hver eneste skuespiller navnet sitt i avisen.
Papir og puls
På 1980-tallet skjedde det noe merkbart. Sandnesposten sluttet å skrive om byen som et sted man forlot, og begynte å skrive om byen som et sted man forandret. I en serie på fem uker fulgte journalist Inger Lise Høyland en gjeng 16-åringer som startet egen bedrift i kjelleren på Gand videregående. De laget T-skjorter med trykket «Jæren er ikke kjedelig». Avisen trykket 1 000 eksemplarer og solgte dem via Narvesen. Alt var utsolgt på to dager. Historien ble plukket opp av NRK, og plutselig sto Høyland i studio med ungdommene som nå kalte seg «Pulpit Rock Clothing». Det var første gang en lokalavis fra Sandnes lagde nasjonal dagsorden uten olje eller fotball.
Digital omstilling uten å miste seg selv
Da internett kom, var Sandnesposten en av de siste norske lokalavisene som la ut alt gratis på nett. De ansatte fryktet at den nære tonen skulle forsvinne i kommentarfelt og klikkhoreri. Løsningen ble «pluss-saker» med en vri: du kunne betale én krone for å lese om bystyremøtet, men sakene om naboens 80-årsdag forble åpne. Resultatet var overraskende: folk betalte for politikken, men de delte de åpne menneskehistoriene. På den måten beholdt avisen både inntekten og fellesskapet.
Hva gjør en lokalavis i 2024?
Forrige uke gikk jeg forbi rådhuset i Sandnes. Utenfor sto en kø av eldre damer med hver sin bærepose. Inne i foajeen satt journalist Live Aasen med en laptop og en termos. Hun intervjuet dem om den nye sykkelstien som skulle bygges rett utenfor hagegjerdet deres. «Vi har bodd her i 47 år,» sa en av damene, «og nå skal vi plutselig sykle til legen.» Aasen skrev ned sitatet, men spurte også om hva de gjorde når legen var ferdig – om kaffen på bensinstasjonen, om barnebarna som aldri ringer. Neste dag sto det en helside i Sandnesposten om «Damene som ble syklister», og en uke senere hadde kommunen justert traseen 20 meter lenger unna hagen.
Det er dette som gjør at Sandnesposten fortsatt lever, selv når aviser legges ned over hele landet. De skriver ikke om trafikk og politikere i abstrakt. De skriver om Tove og Åse som må krysse veien for å hente posten, og om dugnadsfolket på Riska som bygger ballbinge selv om kommunen sa nei. Det er fortellinger som gjør at folk legger igjen 49 kroner i måneden, ikke fordi de må, men fordi de føler at avisen er en del av stua deres.
Kanskje er det derfor Sandnesposten har overlevd både digitale stormer og sentralisering: de har aldri sluttet å tro at en historie om en gris på Forsand kan være like viktig som en oljepris. De har bare husket at det er menneskene som gjør prisen.